En høstlykt begynner med en liten lyd: et tørt «pokk» når blyantspissen går gjennom papiret. Først gir arket etter, så kjenner du et lite rykk, og så er hullet der. Å lage lykt med barn tar en halvtime og krever bare et syltetøyglass, et mørkt ark og et batteridrevet telys. Når rommet blir mørkt, tegner lykta et mønster av lysprikker på veggen. Men skyv lykta et par skritt bakover, og noe rart skjer. Prikkene vokser. Hullene i papiret er akkurat like små som før. Så hvor kommer den ekstra størrelsen fra?
Hva skjer når lys går gjennom et hull?
Lys går i rette linjer. Fra telyset inni glasset strømmer lyset ut til alle kanter, men det mørke papiret stopper nesten alt. Bare der det er et hull, slipper litt lys ut. Det lyset fortsetter rett fram til det treffer noe, for eksempel veggen, og der blir det en lysprikk. Hvert hull lager sin egen prikk, og sammen tegner prikkene det samme mønsteret som du stakk i papiret.
Lyset fra ett hull går ikke ut som en tynn tråd. Det sprer seg som en kjegle, litt som lyset fra en lommelykt. Står lykta helt inntil veggen, rekker lyset nesten ikke å spre seg, og prikken blir like liten og skarp som hullet. Står lykta midt i rommet, har kjeglen hatt god tid til å vokse før den treffer veggen.
Hullene blir ikke større når du flytter lykta. Det er lyset som får plass til å spre seg.
Se nøye etter, så oppdager du to ting til. De store prikkene er blekere enn de små. Det kommer like mye lys gjennom et hull uansett hvor lykta står, men når den samme lysmengden må fylle en større flekk, blir hver bit av flekken svakere. Det er som å smøre én skje syltetøy på en brødskive eller på et helt kjøkkenbord. Og kantene blir mykere, fordi lyset kommer fra en liten lyspære og ikke fra ett eneste punkt.
Lykta er ett av mange forsøk som passer ekstra godt nå som kveldene blir mørke. Flere finner dere i Hvorfor er høsten det beste laboratoriet barnet kan få?
Hvorfor er dette viktig for barn å lære?
Fordi lykta gjør noe usynlig synlig. Ingen kan se lyset mens det reiser gjennom lufta i et vanlig rom. Men når barnet flytter lykta og ser mønsteret vokse på veggen, ser det sporet etter lyset. Barnet har bygget sitt eget instrument, og det svarer hver gang det blir spurt.
Lykta er også et kunstverk. Barnet bestemmer mønsteret, velger store og små hull og ser hvordan rytmen i prikkene endrer seg i mørket. Mange barn forstår en idé bedre når de har bygget noe som viser den, og her henger forming og naturfag sammen i én og samme gjenstand.
Læreplanen ber om akkurat dette. I kunst og håndverk skal elevene etter 2. trinn kunne «eksperimentere med form, farge, rytme og kontrast» (KM1811). Etter 4. trinn skal de «prøve ut ulike ideer og muligheter i gjenbruksmaterialer» (KM1820), og et tomt syltetøyglass er nettopp det. I naturfag skal elevene etter 2. trinn «utforske sansene gjennom lek ute og inne» (KM790).
Og så er det noe trygt og godt ved en lykt i oktober. Mørket kommer tidligere hver kveld, og nå har barnet laget sitt eget lys.
Prøv det hjemme: Lykta som tegner på veggen
Før dere tenner lykta: tegn mønsteret på et ark. Lys går i rette linjer. Hva tror dere da skjer med mønsteret når lykta flyttes bort fra veggen? Blir det større, mindre eller likt? Skriv ned svaret, og test det etterpå.
Passer for: 4–12 år
⚠️ Voksen hjelper med å stikke de minste hullene. Bruk et batteridrevet telys, aldri levende lys, fordi papiret kan ta fyr.
Dere trenger:
- ✅ Et tomt syltetøyglass uten etikett
- ✅ Et mørkt ark, for eksempel en brun papirpose
- ✅ En spisset blyant
- ✅ Teip
- ✅ Et batteridrevet telys
- ✅ Et gammelt håndkle
- Klipp arket så det rekker rundt glasset, og legg det på håndkleet.
- Tegn et mønster av prikker, for eksempel Karlsvogna eller forbokstaven din.
- Stikk blyantspissen gjennom hver prikk, noen dypt og noen bare så vidt.
- Teip arket rundt glasset, og sett det tente telyset ned i glasset.
- Slukk taklyset, og sett lykta helt inntil en lys vegg.
- Skyv lykta sakte bakover, og følg med på prikkene.
Glasset er kjølig og glatt mellom hendene, og papiret rasler litt når teipen strammer det rundt. Så blir rommet mørkt. Inntil veggen ser mønsteret ut som en liten tegning. Et par skritt bakover er det blitt en stor, myk stjernehimmel over sofaen.
Det samme lyset som tegner på veggen, lager skygger ute. Det kan barnet utforske i Tegn lyset: slik forandrer skyggene seg mot vinteren. Vil dere vite hvorfor noen ting sender lyset rett tilbake mot lykta, kan dere lese Hvorfor lyser refleksen? Tanken bak alle disse prosjektene forklarer vi i Hva er STEAM-læring?
Og så et forsøk dere kan finne ut av selv: hva skjer hvis du stikker to hull rett ved siden av hverandre og skyver lykta helt bort til den andre veggen?
Spørsmål å undre seg over
- Hvilket mønster ville du stukket i lykta di hvis den bare fikk lyse én eneste kveld?
- Hvorfor tror du at de minste prikkene er de første som blir borte når lykta står langt unna?
- Stjernene på himmelen er også lysprikker. Er de små fordi de er små, eller fordi de er så langt unna?
Hvert barn er laget av gode atomer
En kveld i mørketida står lykta i vinduskarmen. Ute er det svart, inne er det et mønster av små lysprikker over gardinen. Barnet vet nå hva prikkene er: lys som har gått i rette linjer fra et lite telys, gjennom hull barnet laget selv. Neste gang det ser en stjernehimmel, ser det kanskje litt lenger enn vanlig. Hvert barn er laget av gode atomer, og noen ganger trengs det bare et glass, et ark og et lite lys for å se hvordan lyset reiser.
Utforsk gratis innhold på goodatoms.com.